Jon Almaas (57) har i flere tiår vært en av Norges mest elskede TV-figurer. Han slo gjennom med sin knivskarpe vidd og tørre, selvironiske humor som programleder i NRKs «Nytt på nytt» – der kvikke replikker og en uanstrengt karisma raskt gjorde ham til en seerfavoritt. Årene i studioet fløy forbi, før han tok det modige steget ut av NRK og over til TVNorge, klar for nye eventyr.
De to siste årene har Almaas kastet seg ut i et liv som ingen hadde ventet: Han har blitt bonde, med full innsats og en barns nysgjerrighet. Langt unna rampelyset har han oppdaget sider ved seg selv han aldri visste eksisterte – en rolig rytme i jorda, der dagene formes av naturen i stedet for manus.

Sammen med kona Ellen Kristin Heider har de forlatt den urbane hverdagen på Vinderen og slått seg ned på den historiske Braarud gård i Nes kommune – en perle med røtter tilbake til 1100-tallet, kjøpt for 13 millioner kroner. Drømmen om selvforsynt gårdsliv ble virkelighet, og hele reisen ble fanget på film i suksessserien «Jon blir bonde».

– Det er en vakker gård, med masse spennende utfordringer og muligheter – og ikke minst, ikke altfor langt unna Oslo, har Almaas fortalt til Romerikes Blad med et smil.

Programmet følger den tidligere studioverten uten en dråpe landbrukserfaring: Fra første gangen bak rattet på en traktor til håndtering av fjøsstell, værkaos og tidspress. Det er rått, ærlig og ofte hilserende – og seerne elsket det. Sesong to er allerede grønt lys, til tross for hull i lommeboka på 150 000 kroner det første året.

Utfordringene har vært mange: Maskiner som streiker, uvær som lammer arbeidet, og en brutal lærekurve som har overrasket selv den selvsikre Almaas. – Jeg hadde null anelse om hvor slitsomt det er, eller hvor lite det faktisk gir i kroner og øre, innrømmer han. Likevel? Ikke et snev av anger. Han er hekta på friheten og rytmen – den som får ham til å lengte tilbake etter bare 14 dager i byens kjas og mas.

Til Her og Nå beskriver han det med typisk Almaas-vri:

– Etter to uker på gården kan jeg rusle ned til Majorstua og tenke: «Hvorfor bor alle så tett på hverandre? Så mange folk på et lite sted!» Jeg trives best når jeg svinger inn på grusveien hjem, til roen på landet. Det er slitsomt, ja – men så jævla digg.
TV-verdenen er likevel en gammel flamme som aldri slukner helt. Etter over 20 år foran kameraet er nervene temmet, og opptakene har blitt en naturlig del av pulsen.

– Kameraet tenner en gnist i meg, det krydrer hverdagen. Uten TV hadde jeg nok kjedet meg i lengden, smiler han.
Men bak den selvsikre fasaden og den faste latteren skjuler seg en dypere sårbarhet: En frykt for ikke å bli likt. – Jeg vil jo at folk skal like meg. Enten det er taxisjåføren, kassadamen eller sjefen. At de tenker: «Han var jo hyggelig!» Sånn har jeg alltid vært. Jeg har ikke sterke meninger om alt, og ja, jeg er konfliktsky. Kanskje det gjør at jeg virker hyggeligere enn jeg egentlig er, sier han med et lurt blunk – åpenhjertig som alltid.

Takk for ærligheten, Jon. Du er en fryd på skjermen – enten det er i debattstudioet eller på traktorseatet. Lykke til med årstidenes nye kapitler!