I 1901 mottok statsadvokaten i Paris et anonymt brev som skulle rive opp en ubegripelig tragedie: Den forsvunne societetsdamen Blanche Monnier fra Poitiers hadde vært innelåst på et trangt loftsværelse i hele 25 år.
Da politiet stormet inn i familiehjemmet, møtte de en stank og et syn som fikk selv hardbarka betjenter til å snu seg vekk i sjokk.
På 1870-tallet var Blanche en levende, intelligent ung kvinne fra en høyt ansett, konservativ familie. Moren, Louise Monnier, var kjent for sitt veldedige engasjement og upåklagelige rykte. Men da Blanche falt for en advokat som ikke var rik nok eller fra en «god» nok familie, sa moren et rungende nei.
Ifølge tidsvitner ble Blanche til slutt sperret inne på loftet – angivelig bare midlertidig, til hun ga opp elskeren. Men dagene smeltet sammen til måneder. Månedene til år. Og årene – til et kvart århundre i mørket.
Den 23. mai 1901 ankom et anonymt brev til politiet i Paris:
– «Herr statsadvokat, jeg har æren av å underrette Dem om en svært alvorlig sak. En ugift kvinne har vært innelåst i huset til madame Monnier, halvsultet og levende i skitt, i de siste 25 årene.»
Ved ankomst til familiens villa nektet Louise Monnier å åpne døren. Til slutt måtte politiet slå seg gjennom. En kvalmende, overveldende stank slo mot dem. På loftet fant de en dør med hengelås, og bak den – et mareritt av en scene.
I rommets mørke hjørne lå Blanche – nå en kvinne i 50-årene. Hun var uttørket, skjelettskinn, naken og omsluttet av råtnende matrester, ekskrementer og summende insekter.
En av betjentene beskrev senere det ufattelige synet:
– «Så snart lyset brøt inn i rommet, skimtet vi en kvinne som lå på en seng, dekket av et skittent teppe. Hun var fullstendig naken på en råtten halmmadrass. Rundt henne lå rester av kjøtt, grønnsaker, fisk og muggent brød. Insekter kravlet over sengen. Hun ble identifisert som frøken Blanche Monnier.»
På de skitne veggene hadde hun, i et øyeblikk av desperasjon, kradsjet:
– «Vil jeg noensinne få friheten tilbake, eller skal jeg for evig være fanget i denne levende graven?»
Blanche ble viklet inn i et teppe og fraktet til et sykehus i Paris. Legene fryktet at hun ikke ville overleve, men til tross for den ekstreme underernæringen var hun ved bevissthet – og forbløffende klar i tankene.
– «Det er så deilig å puste frisk luft igjen,» skal hun ha hvisket.
Da Blanche ble hentet ut, satt den 75 år gamle moren – Louise – uberørt ved skrivebordet sitt, kledd i elegant svart og hvitt. Hun ble arrestert samme dag og tilstod straks at hun hadde holdt datteren fanget. Bare to uker senere kollapset hun av hjerteinfarkt i cellen. Hennes siste ord skal ha vært:
– «Åh, min stakkars Blanche.»
Louise forklarte at det hele startet da Blanche nektet å gi slipp på sin elskede. Moren så forholdet som en skamplett på familien og valgte å «isolere henne til hun ombestemte seg». Men da Blanche holdt fast ved kjærligheten, ble fengslingen evigvarende. Selv etter at elskeren døde i 1885, lot hun datteren forbli på loftet.
Broren, Marcel Monnier, ble også tiltalt for medvirkning. Han fikk først 15 måneders fengsel, men ble senere frikjent – loven på den tiden krevde ikke at noen grep inn i familiens indre saker.
Saken rystet Frankrike i grunnvollene. Rasende folkemengder samlet seg utenfor villaen, og avisene fulgte «piken fra Poitiers» med daglige oppslag. Forfatteren André Gide foreviget tragedien i boken Den innelåste fra Poitiers (1930).
Fortsatt er forfatteren av brevet ukjent. Noen peker på en tidligere tjenestepike, andre på en gammel soldat med familieforbindelser. Uansett hvem som sto bak, reddet brevet et liv – og blottla en families mørke hemmelighet som ellers ville ha forsvunnet i stillhet.
Blanche Monniers historie er et av de mest grufulle eksemplene på familievold i europeisk historie – et varsel om hvordan skam, maktmisbruk og fasade kan knuse et menneske fullstendig.
Hun tilbrakte 25 år i mørket, men ble til slutt et strålende symbol på utholdenhet og frihet.
